Revenge

Du sitter i et hjørne på et stol, ser ut vinduet, stirrer på dråpene som glir ned vinduet. Kroppen min stivner automatisk i det jeg ser deg, den nekter å bevege seg i det store og hele. Tankene mine fryser, jeg klarer ikke å tenke eller bevege meg. Jeg blir stående å nystirre på deg totalt apatisk, mens hodet mitt er i en annen verden.

Så slår virkeligheten meg så hardt at jeg blir kvalm, jeg må snu meg bort. Det blir for mye virkelighet å faktisk se deg her, se hva jeg er i stand til å gjøre. Jeg blir rett og slett kvalm av meg selv, fordi det er min feil. Jeg straffet deg kanskje mer enn du fortjente, ønsket om å ødelegge deg tok så overhånd at jeg ikke kunne stoppe det.

Du hører en stemme snakke til meg langt borte, du gjenkjenner navnet mitt. Reaksjonen din er åpenbar, du snur deg for å se hvem som blir snakket til. Så møtes blikkene våres, ditt triste og slitne, nesten melankolske blikk, og mitt halvgale paniske blikk. Øynene dine klarer likevel å vise tegn til sjokk, selv om du er sliten.

Leppene dine sier navnet mitt uten lyd, dette var noe du ikke hadde ventet. Du trodde jeg hadde vunnet, og at slaget mellom oss var tapt. Svaketene dine tok overhånd, fordi jeg brøt deg ned, jeg ødela for deg.

Nå er du hevnlysten.
-Callisto.

Forgive me

Du skulle ha sett deg selv nå, øynene dine er røde og stemmen din sprekker. Jeg har såret deg nok en gang, denne gangen uten selv en gang å vite det. Alt du ville var å snakke med meg, fortelle meg at du savnet vennskapet vårt. Du ville fortelle om hun nye i livet ditt, kanskje litt for å såre meg og kanskje litt for at jeg alltid har vært den første du forteller ting.

Du kom til meg med et lys i øynene, for første gang på lenge hadde du det bra med deg selv. Tanken om å se meg og kanskje til og med snakke med meg hadde kvernet lenge rundt i hodet ditt. Og nå hadde du endelig skaffet deg motet, og den lille dytten du så sårt trengte til å gjennomføre det.

Det tok meg bare sekunder å knuse lyset i deg totalt, alt jeg trengte å gjøre var å si unnskyld. For deg kom dette som et piskeslag. Atter en gang følte du at livet var i mot deg, at du aldri kunne se ting før det var for sent. Jeg kunne se sinnet i deg vokse, du var sint på meg. Men jeg tror egentlig at du var mest sint på det som er galt med meg, fordi det hindrer oss fra å være sammen.

En del av deg ville jeg skulle holde rundt deg, bare holde rundt deg uten å si noe. En del av deg lengter så sårt etter å kjenne parfymen min, høre stemmen min hviske navnet ditt ømt i øret ditt og følelsen av fingrene mine mot huden din, som kjærtegner den sakte. 

Jeg savner deg. Og selv om jeg har en ny person i livet mitt selv, så klarer jeg ikke å gi slipp på deg. Jeg er faktisk ærlig og oppriktig lei meg for det, fordi du er slikt et fint menneske, og jeg skulle ønske at jeg bare kunne la deg gå. Fordi du fortjener så mye bedre, du fortjener at noen vil ha deg med hud og hår. Slik som jeg, bare at de skal være frisk. Du fortjener at noen kan stille opp for deg når du trenger det, og at du slipper den konstante frykten for at de skal forlate deg.

For kjære, jeg tror den frykten alltid kommer til å være der så lenge du har med meg å gjøre. Jeg er alt for ustabil til at du skal kunne føle deg trygg sammen med meg. Vi begge vet også at jeg ikke kan beskytte deg fra Monsteret, før eller senere vil Monsteret også vise seg for deg 

Og om det skjer, så hadde jeg aldri klart å tilgi meg selv. Jeg vil det beste for deg, og jeg vil ha deg. Problemet er at du fortjener så mye bedre enn meg, og jeg kan ikke gi deg det du fortjener. Du blir alltid å måtte gi mer av deg selv, enn hva jeg gir tilbake til deg. Og det er ikke rettferdig, ikke ovenfor deg.

Så tilgi meg.
-Callisto.

White walls

Du smilte kaldt og sa at alt kom til å bli bra. Du sa at jeg måtte gjøre dette, om ikke for min skyld, så måtte jeg gjøre det for din. Du klarte ikke å se på at jeg døde sakte, du klarte ikke å se på at lyset i øynene mine sakte forsvant.

Jeg vet at du egentlig bryr deg om meg, jeg vet at du egentlig gråter for meg. Det smerter deg å se at jeg svinner hen, at jeg ikke er den jeg en gang var. Du vet bare ikke at det har vært slik som dette siden du dro.

Atter en gang vender du meg ryggen, jeg ser deg gå bort fra meg med hodet bøyd. Det smerter deg å se meg her. Det smerter meg å se deg være lykkelig uten meg.

Nå er jeg omringet av disse hvite veggene, og alt som er i dette rommet er meg og Monsteret.

Jeg gleder meg.
-Callisto.

Persongalleri

...

We will do better

Jeg vet at det har vært dårlig med blogging i det siste, og dette beklager jeg veldig. Sannheten er at Carme har vært russ, og en del ting har skjedd mellom oss. 

Jeg måtte også ta et lite besøk på psykiatrisk avdeling, det ble litt mye. Og som kanskje dere som ennå leser bloggen har merket, så er den falleferdig. Men siden den ligger så nært hjertene våre, skal vi gjøre vårt ytterste for å få den på beina igjen. 

Så da kan jeg vel bare erklære denne bloggen for under rekonstruksjon. Vi skal bytte design, og vi kommer tilbake. Kanskje ikke for fult før til sommeren, men ha litt tålmodighet

-Callisto.

Some words.

Alt tar slutt en gang, det er det triste. Man vet ikke når, man vet ikke hvordan, men man vet at alt tar slutt. Alt har en utløpsdato.

Noen ganger kan man se det, se at ting snart tar slutt. Som oftes kan vi ikke dette, og de er de gangene som virkelig tar oss på sengen som gjør vondt.

For om du elsker noen, vil du da ikke holde fast i dem for alltid?

Det vil jeg.

Death

Jeg møtte døden i døren, vi stod lenge å bare stirret på hverandre. Undrene, vi hadde det samme spørsmålet. Hvem skal vike for den andre? Døden ventet på at jeg skulle ta til fornuft, se på meg selv gjennom dødens øyne. Den ventet på at jeg skulle se det alle andre ser, jeg er ikke i live. 

Jeg fanget inne i et tomt skall, og kroppen min er i ferd med å krepere. Sjelen min krymper inn, samvittigheten min vet jeg ikke hvor mye det er igjen av. Jeg vet ikke hvor mye det er igjen av meg.

På en annen side så har jeg allerede sett det døden ser, jeg vet at jeg svinner hen. Jeg vet at jeg dør så sakte at livet ikke rekker å passere i revy. Jeg går et steg frem og to tilbake. Jeg lever i revy, underverdenen er neste stoppested. Det finnes ikke noe i mellom.

Om døden bare kunne se, se det jeg ser. Se hvordan jeg ser menneskeheten gjennom Satans blikk. Se hvordan underverdenens demoner frister meg, lokker meg til å tro at jeg er i live. De vil få det som er igjen i det tomme skallet, som er meg, til å tro det lever.

Døden stirrer meg i øynene, og hadde døden hatt en et ansikt, ville det ha smilt mot meg nå. For en av oss må vike, til syvende og sist blir det meg, det er ikke noe som kan forhindre det.

Jeg døde inn i denne verden som et menneske, ergo jeg er menneskelig. Jeg har en menneskeskikkelse, noe som gjør at selv jeg en gang må dø. Jeg er ikke klar for å la døden få passere forbi meg ennå. 

Jeg er ikke klar.
-Callisto.

Let you go

Vi står side om side, du og jeg. Du kan se det på meg, det inderlige ønsket om å si noe. Si hva som helst for å bryte denne ubarmhjertige stillheten som ligger mellom oss. Jeg kan se det i øynene dine, du vil rekke meg hånden din, men du er redd.

Det er noe i deg som lengter etter meg, du savner måten jeg tok på deg på, måten jeg kysset deg på. Jeg savner det jeg også, kanskje mer enn du aner.

I din verden er jeg framstilt som noe kaldt, distansert og skremmende. Jeg ønsket aldri å bli Monsteret i drømmene dine, jeg ønsket aldri dette for deg. Og selv om jeg virkelig hater å innrømme det, så elsker jeg deg.

Øynene dine lyser mot meg, du vil jeg skal kjempe for deg. Det er ikke mulig, jeg må la deg få gå, denne leken kan ikke fortsette. Du betyr mer enn hva du er klar over, jeg vil ikke skade deg.

Hva det enn nå er som er galt med meg, spiser meg opp fra innsiden, så kjenner jeg ikke styrken den delen av meg har. Jeg vet ikke hvor mye det er igjen av den personen du en gang kjente, hun du ble forelsket i. Tanken på at du kanskje også vil ha meg på samme måte som jeg vil ha deg, gir meg sommerfugler i magen. Men det må ende med det.

Jeg kan ikke hjemsøke deg i all evighet, du fortjener bedre enn som så. Du vil ikke gi slipp på meg om ikke jeg er Monsteret i dine mareritt. Og for å se realiteten i øynene så vet ikke jeg om jeg klarer å skuffe deg igjen, så jeg må holde deg på en armlengdes avstand.

Jeg elsker deg, og jeg hater meg selv for det. Det holder deg tilbake, selv om du ikke helt vil se det, eller klarer å forstå det. Kjærligheten min til deg må ta slutt, for at du skal få et fullverdig liv som menneske. Det kommer til å bli det vanskeligste jeg noen gang har måttet gjort, men jeg må gjøre det.

For deg. 

-Callisto.

Maybe

De ser på meg som om jeg var et dyr i bur, de studerer atferdmønsteret mitt og noterer villig. De ser de fra utsiden, hvordan kan de da ha rett til å dømme det som er på innsiden? Alt har to sider, kanskje de ikke ser hele sannheten?

Jeg kjenner at isolasjonen de har gitt meg tar på, det er som om de slipper galskapen i meg fri. De kunne likegodt ha sluppet galskapen i verden fri. 

De sier jeg er forstyrret, jeg sier jeg ikke er. Det blir ord mot notater, ord mot ord, ord mot observasjoner. Hvordan kan observasjoner og notater ha så mye makt? De dømmer deg nedenom og hjem om du bare tenker på døden. 

Hører de Monsterets brøl? Nei.

Jeg er ikke gal. Men et sted på veien, kanskje.
-Callisto.

Decay

Hun ser utover byen, lydene rundt henne slår ned i henne som lynnedslag. Hun kjenner at angsten sprer seg som ild i tørt gress, hun blir urolig. Det er like før føttene knekker sammen under henne, og en merkelig fjern stikking inntar kroppen hennes. En del av henne gjør opprør, en del hun trodde hun hadde kvittet seg med.

Det tar et par sekunder før hun tør å tenke ordet, det virker så fremmed og skummelt. Samvittigheten. Den ligger å trykker på ett eller annet under huden, den graver seg vei gjennom lagene inne i henne. Gjennom organene, kjøttet, musklene, blodårene, fettet og til slutt, huden. Aller mest vil hun hyle, snu seg bort og holde for ørene.

I et siste febrilsk forsøk på å ta seg sammen trekker hun pusten dypt. Hun kniper øynene hardt igjen, som om hun ikke vil møte det som venter henne. Pulsen dunker som en gal, den gir en gjenlyd inne i hodet hennes, før den blander seg med pusten hennes. Munnen blir tørr og kroppen tung, i et siste forsøk for å hindre henne. 

Det klør over hele kroppen hennes, det er som om kjøttet, huden og musklene skiller lag. Hun vil klø seg, men samtidig tør hun ikke å røre på seg. Den intense kløen holder på å gjøre henne gal. Usikkerheten river bakken bort under henne, er alt dette bare i hodet hennes, eller skjer det faktisk på ekte?

Hun vet virkelig ikke, redselen sprer seg i henne når hun tenker på det. Akkurat der og da klarer hun ikke helt å skille virkeligheten og det som hun blir fortalt av sitt egent hode. 

Det tar henne et par sekunder før hun får samlet seg nok til å ta en avgjørelse, hun må se. Hun må finne ut om hodet eller virkeligheten har rett, og for å finne ut akkurat det, må hun se. Hun teller til tre sakte inne i seg selv, hun hører gjenlyden av sin egen stemme inne i hodet sitt, før den blir til en annens stemme og til slutt, dør ut. Det er akkurat som om en annen person gjentar alt hun tenker.

Øynene åpnes i brøkdelen av et sekund, og lukkes like fort. Hun angrer. Hun angrer virkelig. Øynene hennes kunne umulig ha rett, hodet må ha løyet til henne, vrengt på hva øynene så. Hun er sikker i sin sak. 

Kroppen hennes avviser seg selv, huden råtner og faller av. Musklene smuldrer og blir til støv. Blodårene krymper og forsvinner blant alt annet. Kjøttet faller av i store biter. Snart står hun med sine egne indre organer i armene. Lydene av kroppen hennes som fortærer seg selv gjør henne kvalm. 

Hun kjenner at magesekken vrenger seg, alt er på vei opp og hun klarer ikke å stoppe det. Det tar tidelssekunder før alt presser seg opp, og ut munnen hennes. Det svir i nesen og i halsen, hun hater smaken samt følelsen. 

Uten å helt vite det ser hun seg selv utenifra, og for første gang på lenge føler hun seg simpel. Hun er plutselig blitt et menneske, et svakt og ynkelig menneske. Hun avskyr tanken, og hadde noen sett henne nå, så hadde de sett hvor mye hun egentlig avskyr den. Hele ansiktet hennes vrenger seg i avskyen, hun hater å se seg selv på denne måten. 

Det var aldri meningen at hun skulle bli menneskelig, hun føler hun har tapt en indre kamp. En kamp som hun egentlig skulle ha vunnet, det var forutbestemt at hun skulle vinne den, men likevel klarte hun å rote det til.

Forråtnelse.
-Callisto.

Les mer i arkivet » Mai 2011 » April 2011 » Mars 2011
Carme og Callisto

Carme og Callisto

19, Oslo

Hei, vi var et kjærestepar på 18 og 20, begge er jenter. Vi skriver om den absurde hverdagen vår, som inneholder depresjoner, orgier av snørr og tårer, for og ikke glemme dårlig samvittighet samt en dose selvavsky. Vi vil lage en bok av bloggen vår en gang i fremtiden, så hold øynene åpne.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits