Revenge

Du sitter i et hjrne p et stol, ser ut vinduet, stirrer p drpene som glir ned vinduet. Kroppen min stivner automatisk i det jeg ser deg, den nekter bevege seg i det store og hele. Tankene mine fryser, jeg klarer ikke tenke eller bevege meg. Jeg blir stende nystirre p deg totalt apatisk, mens hodet mitt er i en annen verden.

S slr virkeligheten meg s hardt at jeg blir kvalm, jeg m snu meg bort. Det blir for mye virkelighet faktisk se deg her, se hva jeg er i stand til gjre. Jeg blir rett og slett kvalm av meg selv, fordi det er min feil. Jeg straffet deg kanskje mer enn du fortjente, nsket om delegge deg tok s overhnd at jeg ikke kunne stoppe det.

Du hrer en stemme snakke til meg langt borte, du gjenkjenner navnet mitt. Reaksjonen din er penbar, du snur deg for se hvem som blir snakket til. S mtes blikkene vres, ditt triste og slitne, nesten melankolske blikk, og mitt halvgale paniske blikk. ynene dine klarer likevel vise tegn til sjokk, selv om du er sliten.

Leppene dine sier navnet mitt uten lyd, dette var noe du ikke hadde ventet. Du trodde jeg hadde vunnet, og at slaget mellom oss var tapt. Svaketene dine tok overhnd, fordi jeg brt deg ned, jeg dela for deg.

N er du hevnlysten.
-Callisto.

Forgive me

Du skulle ha sett deg selv n, ynene dine er rde og stemmen din sprekker. Jeg har sret deg nok en gang, denne gangen uten selv en gang vite det. Alt du ville var snakke med meg, fortelle meg at du savnet vennskapet vrt. Du ville fortelle om hun nye i livet ditt, kanskje litt for sre meg og kanskje litt for at jeg alltid har vrt den frste du forteller ting.

Du kom til meg med et lys i ynene, for frste gang p lenge hadde du det bra med deg selv. Tanken om se meg og kanskje til og med snakke med meg hadde kvernet lenge rundt i hodet ditt. Og n hadde du endelig skaffet deg motet, og den lille dytten du s srt trengte til gjennomfre det.

Det tok meg bare sekunder knuse lyset i deg totalt, alt jeg trengte gjre var si unnskyld. For deg kom dette som et piskeslag. Atter en gang flte du at livet var i mot deg, at du aldri kunne se ting fr det var for sent. Jeg kunne se sinnet i deg vokse, du var sint p meg. Men jeg tror egentlig at du var mest sint p det som er galt med meg, fordi det hindrer oss fra vre sammen.

En del av deg ville jeg skulle holde rundt deg, bare holde rundt deg uten si noe. En del av deg lengter s srt etter kjenne parfymen min, hre stemmen min hviske navnet ditt mt i ret ditt og flelsen av fingrene mine mot huden din, som kjrtegner den sakte.

Jeg savner deg. Og selv om jeg har en ny person i livet mitt selv, s klarer jeg ikke gi slipp p deg. Jeg er faktisk rlig og oppriktig lei meg for det, fordi du er slikt et fint menneske, og jeg skulle nske at jeg bare kunne la deg g. Fordi du fortjener s mye bedre, du fortjener at noen vil ha deg med hud og hr. Slik som jeg, bare at de skal vre frisk. Du fortjener at noen kan stille opp for deg nr du trenger det, og at du slipper den konstante frykten for at de skal forlate deg.

For kjre, jeg tror den frykten alltid kommer til vre der s lenge du har med meg gjre. Jeg er alt for ustabil til at du skal kunne fle deg trygg sammen med meg. Vi begge vet ogs at jeg ikke kan beskytte deg fra Monsteret, fr eller senere vil Monsteret ogs vise seg for deg

Og om det skjer, s hadde jeg aldri klart tilgi meg selv. Jeg vil det beste for deg, og jeg vil ha deg. Problemet er at du fortjener s mye bedre enn meg, og jeg kan ikke gi deg det du fortjener. Du blir alltid mtte gi mer av deg selv, enn hva jeg gir tilbake til deg. Og det er ikke rettferdig, ikke ovenfor deg.

S tilgi meg.
-Callisto.

White walls

Du smilte kaldt og sa at alt kom til bli bra. Du sa at jeg mtte gjre dette, om ikke for min skyld, s mtte jeg gjre det for din. Du klarte ikke se p at jeg dde sakte, du klarte ikke se p at lyset i ynene mine sakte forsvant.

Jeg vet at du egentlig bryr deg om meg, jeg vet at du egentlig grter for meg. Det smerter deg se at jeg svinner hen, at jeg ikke er den jeg en gang var. Du vet bare ikke at det har vrt slik som dette siden du dro.

Atter en gang vender du meg ryggen, jeg ser deg g bort fra meg med hodet byd. Det smerter deg se meg her. Det smerter meg se deg vre lykkelig uten meg.

N er jeg omringet av disse hvite veggene, og alt som er i dette rommet er meg og Monsteret.

Jeg gleder meg.
-Callisto.

Persongalleri

...

We will do better

Jeg vet at det har vrt drlig med blogging i det siste, og dette beklager jeg veldig. Sannheten er at Carme har vrt russ, og en del ting har skjedd mellom oss.

Jeg mtte ogs ta et lite besk p psykiatrisk avdeling, det ble litt mye. Og som kanskje dere som enn leser bloggen har merket, s er den falleferdig. Men siden den ligger s nrt hjertene vre, skal vi gjre vrt ytterste for f den p beina igjen.

S da kan jeg vel bare erklre denne bloggen for under rekonstruksjon. Vi skal bytte design, og vi kommer tilbake. Kanskje ikke for fult fr til sommeren, men ha litt tlmodighet

-Callisto.

Some words.

Alt tar slutt en gang, det er det triste. Man vet ikke nr, man vet ikke hvordan, men man vet at alt tar slutt. Alt har en utlpsdato.

Noen ganger kan man se det, se at ting snart tar slutt. Som oftes kan vi ikke dette, og de er de gangene som virkelig tar oss p sengen som gjr vondt.

For om du elsker noen, vil du da ikke holde fast i dem for alltid?

Det vil jeg.

Death

Jeg mtte dden i dren, vi stod lenge bare stirret p hverandre. Undrene, vi hadde det samme sprsmlet. Hvem skal vike for den andre? Dden ventet p at jeg skulle ta til fornuft, se p meg selv gjennom ddens yne. Den ventet p at jeg skulle se det alle andre ser, jeg er ikke i live.

Jeg fanget inne i et tomt skall, og kroppen min er i ferd med krepere. Sjelen min krymper inn, samvittigheten min vet jeg ikke hvor mye det er igjen av. Jeg vet ikke hvor mye det er igjen av meg.

P en annen side s har jeg allerede sett det dden ser, jeg vet at jeg svinner hen. Jeg vet at jeg dr s sakte at livet ikke rekker passere i revy.Jeg gr et steg frem og to tilbake. Jeg lever i revy, underverdenen er neste stoppested. Det finnes ikke noe i mellom.

Om dden bare kunne se, se det jeg ser. Se hvordan jeg ser menneskeheten gjennom Satans blikk. Se hvordan underverdenens demoner frister meg, lokker meg til tro at jeg er i live. De vil f det som er igjen i det tomme skallet, som er meg, til tro det lever.

Dden stirrer meg i ynene, og hadde dden hatt en et ansikt, ville det ha smilt mot meg n. For en av oss m vike, til syvende og sist blir det meg, det er ikke noe som kan forhindre det.

Jeg dde inn i denne verden som et menneske, ergo jeg er menneskelig. Jeg har en menneskeskikkelse, noe som gjr at selv jegen gang m d.Jeg er ikke klar for la dden f passere forbi meg enn.

Jeg er ikke klar.
-Callisto.

Let you go

Vi str side om side, du og jeg. Du kan se det p meg, det inderlige nsket om si noe. Si hva som helst for bryte denne ubarmhjertige stillheten som ligger mellom oss. Jeg kan se det i ynene dine, du vil rekke meg hnden din, men du er redd.

Det er noe i deg som lengter etter meg, du savner mten jeg tok p deg p, mten jeg kysset deg p. Jeg savner det jeg ogs, kanskje mer enn du aner.

I din verden er jeg framstilt som noe kaldt, distansert og skremmende. Jeg nsket aldri bli Monsteret i drmmene dine, jeg nsket aldri dette for deg. Og selv om jeg virkelig hater innrmme det, s elsker jeg deg.

ynene dine lyser mot meg, du vil jeg skal kjempe for deg. Det er ikke mulig, jeg m la deg f g, denne leken kan ikke fortsette. Du betyr mer enn hva du er klar over, jeg vil ikke skade deg.

Hva det enn n er som er galt med meg, spiser meg opp fra innsiden, s kjenner jeg ikke styrken den delen av meg har. Jeg vet ikke hvor mye det er igjen av den personen du en gang kjente, hun du ble forelsket i. Tanken p at du kanskje ogs vil ha meg p samme mte som jeg vil ha deg, gir meg sommerfugler i magen. Men det m ende med det.

Jeg kan ikke hjemske deg i all evighet, du fortjener bedre enn som s. Du vil ikke gi slipp p meg om ikke jeg er Monsteret i dine mareritt. Og for se realiteten i ynene s vet ikke jeg om jeg klarer skuffe deg igjen, s jeg m holde deg p en armlengdes avstand.

Jeg elsker deg, og jeg hater meg selv for det. Det holder deg tilbake, selv om du ikke helt vil se det, eller klarer forst det. Kjrligheten min til deg m ta slutt, for at du skal f et fullverdig liv som menneske. Det kommer til bli det vanskeligste jeg noen gang har mttet gjort, men jeg m gjre det.

For deg.

-Callisto.

Maybe

De ser p meg som om jeg var et dyr i bur, de studerer atferdmnsteret mitt og noterer villig. De ser de fra utsiden, hvordan kan de da ha rett til dmme det som er p innsiden? Alt har to sider, kanskje de ikke ser hele sannheten?

Jeg kjenner at isolasjonen de har gitt meg tar p, det er som om de slipper galskapen i meg fri. De kunne likegodt ha sluppet galskapen i verden fri.

De sier jeg er forstyrret, jeg sier jeg ikke er. Det blir ord mot notater, ord mot ord, ord mot observasjoner. Hvordan kan observasjoner og notater ha s mye makt? De dmmer deg nedenom og hjem om du bare tenker p dden.

Hrer de Monsterets brl? Nei.

Jeg er ikke gal. Men et sted p veien, kanskje.
-Callisto.

Decay

Hun ser utover byen, lydene rundt henne slr ned i henne som lynnedslag. Hun kjenner at angsten sprer seg som ild i trt gress, hun blir urolig. Det er like fr fttene knekker sammen under henne, og en merkelig fjern stikking inntar kroppen hennes. En del av henne gjr opprr, en del hun trodde hun hadde kvittet seg med.

Det tar et par sekunder fr hun tr tenke ordet, det virker s fremmed og skummelt. Samvittigheten. Den ligger trykker p ett eller annet under huden, den graver seg vei gjennom lagene inne i henne. Gjennom organene, kjttet, musklene, blodrene, fettet og til slutt, huden. Aller mest vil hun hyle, snu seg bort og holde for rene.

I et siste febrilsk forsk p ta seg sammen trekker hun pusten dypt. Hun kniper ynene hardt igjen, som om hun ikke vil mte det som venter henne. Pulsen dunker som en gal, den gir en gjenlyd inne i hodet hennes, fr den blander seg med pusten hennes. Munnen blir trr og kroppen tung, i et siste forsk for hindre henne.

Det klr over hele kroppen hennes, det er som om kjttet, huden og musklene skiller lag. Hun vil kl seg, men samtidig tr hun ikke rre p seg. Den intense klen holder p gjre henne gal. Usikkerheten river bakken bort under henne, er alt dette bare i hodet hennes, eller skjer det faktisk p ekte?

Hun vet virkelig ikke, redselen sprer seg i henne nr hun tenker p det. Akkurat der og da klarer hun ikke helt skille virkeligheten og det som hun blir fortalt av sitt egent hode.

Det tar henne et par sekunder fr hun fr samlet seg nok til ta en avgjrelse, hun m se. Hun m finne ut om hodet eller virkeligheten har rett, og for finne ut akkurat det, m hun se. Hun teller til tre sakte inne i seg selv, hun hrer gjenlyden av sin egen stemme inne i hodet sitt, fr den blir til en annens stemme og til slutt, dr ut. Det er akkurat som om en annen person gjentar alt hun tenker.

ynene pnes i brkdelen av et sekund, og lukkes like fort. Hun angrer.Hun angrer virkelig. ynene hennes kunne umulig ha rett, hodet m ha lyet til henne, vrengt p hva ynene s. Hun er sikker i sin sak.

Kroppen hennes avviser seg selv, huden rtner og faller av. Musklene smuldrer og blir til stv. Blodrene krymper og forsvinner blant alt annet. Kjttet faller av i store biter. Snart str hun med sine egne indre organer i armene. Lydene av kroppen hennes som fortrer seg selv gjr henne kvalm.

Hun kjenner at magesekken vrenger seg, alt er p vei opp og hun klarer ikke stoppe det. Det tar tidelssekunder fr alt presser seg opp, og ut munnen hennes. Det svir i nesen og i halsen, hun hater smaken samt flelsen.

Uten helt vite det ser hun seg selv utenifra, og for frste gang p lenge fler hun seg simpel. Hun er plutselig blitt et menneske, et svakt og ynkelig menneske. Hun avskyr tanken, og hadde noen sett henne n, s hadde de sett hvor mye hun egentlig avskyr den. Hele ansiktet hennes vrenger seg i avskyen, hun hater se seg selv p denne mten.

Det var aldri meningen at hun skulle bli menneskelig, hun fler hun har tapt en indre kamp. En kamp som hun egentlig skulle ha vunnet, det var forutbestemt at hun skulle vinne den, men likevel klarte hun rote det til.

Forrtnelse.
-Callisto.

Les mer i arkivet Mai 2011 April 2011 Mars 2011
Carme og Callisto

Carme og Callisto

19, Oslo

Hei, vi var et kjrestepar p 18 og 20, begge er jenter. Vi skriver om den absurde hverdagen vr, som inneholder depresjoner, orgier av snrr og trer, for og ikke glemme drlig samvittighet samt en dose selvavsky. Vi vil lage en bok av bloggen vr en gang i fremtiden, s hold ynene pne.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits